lørdag 4. september 2010

Finnes gud?

Alle tror, men ingen vet. Sier noen at de vet, er det best å smile og nikke. Ingen grunn til å krangle om dette i hverdagen. Om gud man man bare spekulere, desverre kan ingen bevise ut over enhver tvil at gud eksisterer. Det hadde gjort ting mye enklere. Mange vil protestere mot en sånn påstand, uten å kunne legge fram noe mer håndfast enn tradisjon. Vitenskapens krav til bevis er en av grunnene til at skepsisen til vitenskap er stor i mange religiøse miljøer. Vitenskapen er en trusssel, for det er ingen plass til gud. Tror de. Saken er at det er umulig å motbevise gud. Hvis man skal ta gud på alvor, hvis han virkelig er allmektig, så kan han faktisk gjøre alt. Logiske dilemmaer er ikke noe problem for en allmektig gud, det er kanskje vår egen forståelse som er mangelfull. For alt vi vet kan alle våre inntrykk, hele vår virkelighet, være en illusjon. Kanskje gud spiller Sims?

Religion er et svært ømt tema. Det er lett å ta kritikk av sin guden personlig, for gjelder ens overbevisning, kanskje livsprosjekt. A bli fortalt at det du tror på kan være feil, kan oppfattes sårende og provoserende. Å ikke tro kan være tabu. religiøse kan respektere andre troende, men de gudløse er en fare. De har ingen moral, ingen grenser eller grunner til å ikke å spise småbarn, hvis det var det om å gjøre. Det kan være vanskelig å forstå at man kan ha moralsk integritet og godt sinnelag basert på annet enn en bok og myter som har blitt vrengt og vridd av mennesker, gubber med skjegg, i hundrevis av år.
Ateistisk grillparty i The Sims
Kortversjonen av mange ateisters livssyn vil omtrent være slik: gud er en myte. Det er tusenvis av religioner, alle skapt og formet av mennesker. Alle kan ikke ha rett, faktisk tror de aller, aller fleste at bare en av dem er sann.

Hvis Gud er en myte, så må det vel for helsike være noe annet å tro på. Aha, livet. Direksjone mener, og her vil de fleste være enige, uansett religion, at eksistensen av liv er et mirakel. Oddsene er nær null, men allikevel finnes vi. Vi er lottomillionærer. Den enkle forklaringen at vi er i stand til å undres over det nettopp fordi vi finnes. Hvis intelligent liv finnes, så er det bare det bare det som er i stand til å undres over livet, universet og allting. Med intelligent mener vi også en del dyr. Det er åpenbart at noen arter, som aper og hunder, er i stand til å mer eller mindre reflektere over tilværelsen. "Ahhh, det er så delig å bli klødd på magen. Litt lenger til høyre der, så..."  "Er dette mat? Blæææh, neiggu faen." Mange arter har følelser og kjenner smerte. Slik vi ser det, er det ingen grunn til å ta livet av noen skapninger uten god grunn, og de finnes det mange av. Det en grense et sted, og vi har ingenting imot å bruke dødelig vold mot kakkerlakker. Vi burde igrunn spise mer insekter, det er visst veldig sunt.
Edderkoppmiddag
Når det gjelder mennesker blir det virkelig alvor. Det hele koker ned til dette, og vi får gåsehud av bare å tenke tanken: Vi fødes bare født en gang, og det er nesten like sprøtt som reinkarnasjon eller spøkelser. Når vi dør, så er det hele over, himmel og helvete er ikke en realitet. Ethvert liv får en eneste sjanse i universets historie. Hva er da viktigere enn å ta vare på det livet og alle andres liv. Det viktigste er respekt og toleranse for andres liv, inkludert dyr. Det verste man kan gjøre er å drepe noen, å frarøve noen livet. Trøsten må være at den døde ikke lenger lever, og dermed ikke kan undres over det, men sorgen er levende.

Det er ufattelig at utspekulert tortur og dødstraff har preget så stor del av historien. Det har vært mange årsaker, men den viktigste er folks tro, og aller mest hærførernes tro. religioner og ideologier er bare ord på et papir. men de er i stand til å drepe. En god innvending er at religion og andre ismer bare misbrukes av forskrudde ledere, men poenget er at folk tror på budskapet, og er villige til å drepe uskyldige for sin gud eller utopi. det samme forholdet gjelder for ateisme, bare så det er nevnt. Gudløsheten har også en del svin på skogen.
Shoko Asahara, forskrudd
En ateist forventer og fortjener samme respekt som religiøse. Det handler om respekt for andres livssyn. Misjonering er generelt en uting, og det er en misforståelse at ateister forsøker å hjernevaske noen til å fornekte sin gud. En ateist har stort sett samme moral som en som en troende. Ateisme er dypest sett en tro på lik linje med alle andre, ateister tror bare på en gud mindre. Vårt sikreste kort er vitenskapen, som hittil har fungert bra. Den er basert på kollektiv observasjon og logikk og metode. Det er et slags demokrati på den måten at noen teorier får stor oppslutning og dermed dominans, men kjernen i vitenskapen er åpenhet. Uenighet sørger for vitenskapelig mangfold, som igjen fører til mange rare gjennombrudd, og mye tullball.
Atomskyen over Nagasaki, 1945
Alle ateisters favoritteksempel på en teori som fungerer er evolusjon forklaringen på livets mangfold og utvikling er simpelten at når miljøet endrer seg, og det gjør det hele tiden, så er det noen arter som ikke takler overgangen. Noen arter har en liten fordel som gjør at de overlever. De som har en genetisk fordel som øker reproduksjonsevne vil få flere avkom og utvikle seg videre. Enkelt og greit. I vitenskapen gjelder som regel Occams razor, et prinsipp son sier at man skal søke den enkleste forklaringen, den som fører med seg færrest komplikasjoner i forhold til all annen vitenskap. Troen på vitenskap er på mange måter et ateistisk dogme.

Kort oppsummering: ateister tror på mennesker omtrent som religiøse tror på guder. Det er overhodet ikke et mål at alle skal bli ateister, meningen med livet er det opp til individet å avgjøre. Så sånn er det.